Platebutikken Tiger

Independent record store based in Oslo.
Ships internationally

— Hours —
12 - 18 (17)

Hammersborggata 18, 0181 Oslo
tiger@tigernet.no // +47 47 45 00 89

Display prices in:

Register account

Cart ( 0 NOK )

Your cart is empty


Noen bruker store ord for å fortelle lite. Veiver med armene og snakker i store bokstaver for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Slike kan være spennende å høre på, med alle sine språklige krumspring, men etterhvert blir man litt lei at det de sier ikke handler om noe. At det ikke har noe egentlig innhold. Andre gjemmer bort tekstene, i artige produsksjonsdetaljer eller tøffe arrangementer. Form for formens skyld kan være bra det, men inniblant vil man ha mer. Iblant vil man ha enkle historier som sier mye med enkle grep. Da kan man trygt trekke debutplata til Stein Torleif Bjella fram fra hylla. Bjella, med fortid i bandet Tolv Volt, et band som ble sørgelig oversett i tiden før det var kult å synge på dialekt, har laget årets beste norskspråklige album. Jada, jeg veit at vi ikke er halvveis i året enda, men at det kommer et bedre album på norsk har jeg ikke noe tro på. Det er nemlig ikke hvert år det kommer plater som er så bra som denne. Uansett språk. Første gangen jeg hørte plata syntes jeg dialekten til Bjella, kombinert med den rollige slentrende måten å synge på, sto litt i veien for helheten. Den passet ikke inn. Det synspunktet måtte jeg snart spise i meg, og etter tredje gjennomlyttinga var jeg solgt. Med dette tekstmaterialet kunne det ikke vært gjort på noen annen måte. Det er slik det må være, og Bjellas dialekt og rolige framførelse fremhever helheten på en svært god måte. Bjella bruker bygda som bakteppe for historiene sine. Det synges om jenter som vil vekk fra bygda, og sitter på i bil med eldre gutter som henter dem på skolen. Det synges om bygdeoriginaler, bygdefester med fri flyt av hjemmebrent sprit, og mest av alt om store og små psykiske knekker. Uten at plata blir tung og dyster av den grunn. Snarere tvert i mot. Kalas er noe av det morsomste undertegnede har hørt på plata på veldig lenge. Det synges om slikt som foregår på små plasser, uansett hvor i landet det er. Persongalleriet hans er ikke helt ulikt de som befolker novellene og romanene til Levi Henriksen. Henriksen lar det meste skje i lille Skogli, ei fiktiv bygd ike langt fra Kongsvinger, Bjella har plassert historiene sine på bygda rundt hjemstedet Øvre Ål. De skriver begge om det de kjenner, og det merker man. Stein Torleif Bjellas historier handler om hvemsomhelst. Alle som har vokst opp utenfor Oslos Ring 3 kan kjenne seg igjen i disse historiene. Det er jeg helt sikker på. Det betyr likevel ikke at det ikke er store og viktige ting som blir tatt opp her. Langt der i fra. Stein Torleif Bjella bare velger å snakke om de store, mellommennesklige relasjonene på en litt annen måte enn mange andre gjør for tida. Istedenfor å slå på stortromma og utbrodere med store ord hvor viktige ting det er han synger om, så gjør han det motsatte. Og får desto mer ut av det. Vi hører mer etter når Stein Torleif synger enn når for eksempel Morten Harket, som må sies å være Bjellas rake motsetning, snakker. Stein Torleif Bjella er en historieforteller. Det er ikke mange bedre enn han her til lands. Av de som velger å synge historiene sine er det bare Tønes, Arne Moslåtten (Hellbillies), Roy Lønhøiden og Helge Martin Framnes (Wholy Martin) som er i samme klasse. Det bør si deg en del. Det bør si deg veldig mye. Om hva slags plate dette er, og om hvilken kvalitet det er på innholdet. - groove.no