Platebutikken Tiger

Independent record store based in Oslo.
Ships internationally

— Hours —
12 - 18 (17)

Hammersborggata 18, 0181 Oslo
tiger@tigernet.no // +47 47 45 00 89

Display prices in:

Register account

Cart ( 0 NOK )

Your cart is empty

This Is The Kung Fu Beat (second edition on pink vinyl)

Hærverk Industrier Feb 25th 2019
Vinyl
249 NOK
Buy


Halve moroa (og frustrasjonen) med debuten til Kung Fu Girls var at ingenting var som forventa.

«Hvem faen er det som starter et album med en instrumental?»
Det hang ikke på greip. Samma med soundet.
«Er det lov med melodi altså, når det er såpass med fuzz?»
Dette var på 90-tallet og bråk var et KRAV i musikken, blant de jeg hang med. Forvirringa varte uansett bare én gjennomhøring. Etter det var jeg solgt. Såpass solgt at jeg kjapt blei forbanna.
«Hvorfor selger ikke detta som hakka møkk i utlandet?!!»
At de ikke umiddelbart blei plukka opp av internasjonal presse var ufattelig for meg. De VAR jo tidsånden. Jeg valgte (i min ungdoms iver) å legge all skyld på plateselskapet (1:70) som hyklersk nok hadde valgt å legge alle egga sine i Seigmen-kurven. Kung Fu Girls ble dermed opphavet til min debut som telefonterrorist og brevtroll (dette var før internett). Bare tull selvfølgelig, og til ingen nytte. Selskapet ga faen.
Og så var det livebiten da. Ryktet skulle ha det til at det alltid var lassevis med damer på konsertene til Kung Fu (man hadde nå droppa å si «Girls»). En kompis av meg mente at det derfor var av YTTERSTE viktighet, hvis man var singel, å alltid se Kung Fu. De skulle visstnok være så blendende vakre disse gutta at man måtte svabre Last Train for kjønnssafter etter showa. Og siden de tross alt bare var fire pers i bandet var det begrensa hvor mange damer de rakk å ligge med. Den resterende «allerede oppkåta nedfallsfrukten» (min venn var fra Østfold) ville dermed øke oddsen for seksuell kontakt om man bare fikk billett. dette var teorien. Praksis var at det var vi, gutta, som plagde bandet etter at de var ferdige. INGEN fikk pult.
Kung Fu ga seg dessverre til slutt. Andre band fra samme tida overlevde og gjorde det stort, med Turbo (man droppa jo å si «neger») som det fremste eksempelet. Allikevel er det «Kung Fu Beat» som raskest får huet mitt tilbake til den tida der. Da utvalgte band føltes så bra at det opplevdes som et moralsk overtramp og en forbrytelse om ikke andre kunne høre det du hørte. Da rock var så viktig at man følte det var ens plikt å true folk på livet om de var uenige i hva som var best.
Aaaah, Kung Fu ass… for et bra band. Og for noen forbanna bra skiver. Nesten så man skulle kvessa pennen og sendt et par trusselbrev igjen. Bare sånn for å minne de ansvarlige på «forbrytelsen» som ble begått i 1993.
De skulle ha vært størst, de her.
— Kristopher Schau