Hvis rock & roll var en by, ville bandet Permafrost bo i et hus i den mørkere delen av byen - men likevel i et nokså stilrent strøk. Rett over gaten finner du husene til band som Gang of Four, Television og Savages. Lenger nedover i gaten vil du gå forbi husene The Cure, Joy Division, Interpol og DIIV.

Huset til Permafrost ville nok ikke ligge i den aller mørkeste enden av gata – og bandet inviterer rett som det er til hyggelige grillfester i hagen om sommeren.

Nede i den våte og kalde kjelleren finner du bassisten og trommeslageren. De melodiske basslinjene og de desperate trommene er kjernen i Permafrost. Hele bygningen rister.

Ovenpå er det en finere stue med god takhøyde - eller mer presis; Det er en kombinasjon av stue og et stort bibliotek. Ved første øyekast virker det fint og koselig, og peisen gir litt lys til de mørkere hjørnene i rommet. Men du har ikke brukt mye tid i stua før du før du får en følelse av at noen har dødd der inne. Det er i dette rommet du finner gitaristen og keyboardisten. Det virker som om de begge vet at de skal bli de neste ofrene. De spiller som om det er deres siste sjanse til å bli hørt. De spiller høyt, økonomisk og effektivt – slik at alle forstår at de er i fare og trenger hjelp.

Fra et rom i annen etasje hører du det du tror er en dansende grizzlybjørn – som danser alene.

Det er imidlertid ikke. Det er vokalisten. Han lener seg faretruende langt ut over rekkverket på balkongen - og synger. Han synger en slags mørk og lykkelig melankoli til alle de som går forbi på gaten utenfor, de som motvillig er på vei mot den mørkere delen av nabolaget.

Hvis du liker Permafrost sine naboer – vil du elske Permafrost.